De siste dagene har Kripos godt assistert av Aftenposten drevet en svært høylytt kampanje for datalagringsdirektivet. Med en tilnærmet bevisstløs

journalist, Robert Gjerde som assistent, har man i fått både forside og sentrale oppslag. Uten sjenerende, kritiske spørsmål. Panikken brer seg tydeligvis i HK på Bryn.

“Kripos-ledelsen går nå for første gang knallhardt ut og argumenterer høylytt i en sak som skal avgjøres av regjering og storting. Tidligere har Kripos og norske politietater nøyd seg med nøkterne høringsbrev.”

Det forteller i hvilken grad av koma, journalist Gjerde befinner seg i. Jeg foreslår at han starter med noen googlesøk. Eller han kan søke i egen avis. Kripos og andre politietater har definitivt vært på banen lenge. Og høylytt.

At Kripos argumenterer for sitt syn, synes jeg er bra. At det ikke vil vente på høringsnotatet de skal levere innen 12. april, er også greitt. Det er måten det skjer på, jeg reagerer på. For først kjører de knallhardt på å få datalagringsdirektivet innført. For i neste artikkel kritisere de begrensningene som er foreslått.

I artikkelen på lørdag (som ikke ligger på nett), går nestsjef Ketil Haukaas knallhardt ut mot regjeringens forslag om at tilgang bare gis i straffesaker med rammer over 3 år og ved overtredelse av særskilte straffebestemmelser. Helt uten forståelse for at når alle trafikkdata og lokasjonsdata i samfunnet skal lagres for en gitt tidsperiode, så må det være strenge regler. Av hensyn til personvernet. Det er også verdt å merke seg at Metodekontrollutvalget foreslår strengere regler i sin rapport.

I artikkelen på lørdag (som ikke ligger på nett), går nestsjef Ketil Haukaas knallhardt ut mot regjeringens forslag om at tilgang bare gis i straffesaker med rammer over 3 år og ved overtredelse av særskilte straffebestemmelser. Helt uten forståelse for at når alle trafikkdata og lokasjonsdata i samfunnet skal lagres for en gitt tidsperiode, så må det være strenge regler. Av hensyn til personvernet. Det er også verdt å merke seg at Metodekontrollutvalget foreslår strengere regler i sin rapport.

Om man ikke visste bedre, kunne man tro at datalagringsdirektivet ble innført for å bekjempe barneporno og overgrep mot barn via nettet. Det er nesten uten unntak det eneste argumentet som fremføres. Enten det er Helga “bare vi kan redde ett barn, er det verdt det”-Pedersen eller politiet. Ja direktivet skal også brukes til å finne mulige overgrepsofre slik at politiet kan få fortalt dem at den 14 årige jenta de trodde de onanerte foran, i virkeligheten er en eldre mann. Det har aldri direktivet vært ment for.

Bare for å friske på hukommelsen. Direktivet ble innført etter terroraksjonene i Madrid og London. For å virke mot terrorismen og “serious crime”. Ett utrykk som ikke er definert i Norge.

Ett svært interessant poeng som kommer frem i artikkelen i Aftenposten er følgende:

I en fersk Kripos-undersøkelse, som vil bli vedlagt Kripos’ høringsbrev i saken, fremgår det at politiet i 2008 ba om trafikkdata i 50 prosent av alle alvorlige straffesaker (drap, grove ran, grov narko, voldtekt, overgrep mot barn)

– I 80 prosent av disse sakene hadde trafikkdata stor betydning for etterforskningen. Og dette er data som ikke kan erstattes gjennom andre metoder, sier han. (Kripossjef Humlegård, min anmerkn)

Dette skal bli interessant å se tallgrunnlaget på. Siden tallene er fra 2008, er det rart at ikke Metodekontrollutvalget som la frem sin innstilling i 2009, har hatt tilgang til disse. Utvalget konkluderer nemlig:
(punkt 10.2.7)

Ifølge svenske myndigheter leder slik teleovervåking til inngripen overfor mistenkt i ca. 50 prosent av sakene der metoden brukes. Den tyske undersøkelsen hevder at trafikkdataene var nyttige i etterforskingen i 40 prosent av sakene som ble analysert, og ble fremhevet som en viktig metode av 63 prosent av intervjuobjektene. På denne bakgrunn legger utvalget til grunn at trafikkdata må antas å ha betydning i minimum 40 prosent av de sakene de brukes.

Det er dessverre grunn til være tvilende til utsagn, også fra Kripos. De har i likhet med Politiforbundets Arne Johannessen, forsøkt å avdramatisere hva direktivet innebærer. Noen eks.

Nestsjef Ketil Haukaas i en debatt arrangert av Civita i 2008.- Se videoen det linkes til der Haukaas viser til at direktivet ikke bringer noe nytt. Han underslår at direktivet pålegger langt mer lagringsdata enn idag.

I advokatbladet nr. 3-2009, sier politiadvokat i Kripos Trønnes Hansen:

Trønnes Hansen mener at datalagringsdirektivet i praksis ikke vil innføre så mye nytt. Uten direktivet vil politiet i utgangspunktet ha de samme mulighetene som i dag, men dette er i ferde med å endre seg sa Trønnes Hansen. Han viste til at informasjon om hvem som er oppringt, dato, tidspunkt og varighet, samt lokasjon (basestasjon) lagres av de fleste for faktureringsformål, normalt i 3-5 måneder.

Dette er enten en ren bløff eller mangel på kunnskap om direktivet. I samme gate er politiforbundets Arne Johannessen. Som til tross for at det blir påpekt, fortsetter bløffen sin om at direktivet ikke pålegger mer lagring enn i dag.  På PFs hjemmeside 20.11.2009 skriver Arne Johannessen:

Det er også nøyaktig den same informasjonen som vert lagra i dag, som skal lagrast dersom datalagringsdirektivet vert vedteke. Den einaste skilnaden er at data skal lagrast over lengre tid.

Nå skal tvilen komme tiltalte til gode. Det er mulig at Arne Johannessen så sent som i november 2009, ikke hadde lest direktivet. Men 5 dager senere får Johannessen svar på tiltale fra Datatilsynet som viser til at direktivet pålegger langt mer omfattende lagring. Fra PFs hjemmeside 25.11

Det går ikke mange dagene før Arne Johannessen gjentar påstanden sin og løgnen. Og nå kan det ikke være tvil. Arne Johannessen lyver. Og vi kan undres på motivasjonen for løgnen: 8. 12. 2009 skriver han bl. a.

I høve til situasjonen i dag vil innføring av datalagringsdirektivet berre gjera ein skilnad: data vil verta lagra i lengre tid. Direktivet krev frå seks månader og inntil to år.

Det skal han ha. Han gjør ikke noen forsøk på å skjule løgnene sine. Og det er ikke første gangen.  Så kan man jo undres over hvorfor både han og representanter for Kripos har så stort behov for å bagatellisere direktivet. Hva er de engstelige for?

Jeg forstår at politiet vil ha tilgang til trafikkdata. Jeg forstår også at trafikkdata kan være viktige i etterforskningen. Selv er jeg tilhenger av lov og orden. Innenfor visse rammer.

Jeg er selv ekstremt lovlydig. Har ikke fått en bot noen gang. Selv etter mer enn 30 år med sertifikat har jeg ingen fartsbot eller forelegg (noe som til dels skyldes flaks, må innrømmes), så det er ikke mitt kriminelle sinnelag som gjør meg til motstander av direktivet. Og det er fullt mulig å regulere dette området uten å vedta DLD.

Umiddelbart vil man synes at et samfunn fritt for kriminalitet ville vært flott. Mon det? I det samfunnet ville jeg ikke bodd. Det vil innebære ett kontrollregime som jeg ikke vil være en del av. Det ville rokke ved vårt liberale rettssystem. Som innebærer at vi aksepterer at uskyldige går fri, Fordi vi bl. a.har en regel om uskyldspresumpsjon. DLD snur dette på hodet. Man mistenker alle og lagrer derfor alles trafikkdata og lokasjonsdata. Ikke bare den mistenktes.

Vi har aldri vært og kommer ikke til å bli en kriminell frihavn om ikke direktivet innføres. Når politiet driver skremselsepropaganda med det som utgangspunkt, bør de kanskje se litt nærmere på egne holdninger. Kanskje det er en større fare enn manglende trafikkdata? De kan starte med å lese Riksadvokatens rapport om Lommemannsaken. Noe av det som ble funnet:

• Etterforskningen var  mangelfull
• Alle 166 saker som er kontrollert ble henlagt ved lokal etterforskning.
• Barna ble i liten grad sett og hørt.
• Organisering ved politidistriktene mangelfull
• Etterforskningen har lav status og har store arbeidsbelastninger

Denne historien fra en mor, forteller ganske mye:

”Da forsøkte hun og hennes mann å ringe politikammeret for å anmelde saken. Politiet syntes ikke det var viktig nok, og var ikke interessert. Mandag morgen ringte mannen hennes lensmannskontoret. De syntes heller ikke saken var viktig nok til å ta imot en anmeldelse. De sa at de ville ringe tilbake, men det gjorde de ikke. Mannen hennes ringte tilbake flere ganger, men det var ingen som hadde tid til å snakke med han. Ca kl 15 reiste han selv innom lensmannskontoret fordi han syntes hendelsen burde anmeldes. Da hadde heller ikke politiet tid fordi de skulle hjem. De hadde heller ingen interesse av å snakke med fornærmede.

To helger etter hendelsen hoppet deres lille valp gjennom hekken og på en dame i nabohuset, mens vitnes datteren passet på den. Samme kveld fikk hun og familien besøk av to uniformerte tjenestemenn som ba om å få snakke med vitne og skrev anmeldelse i saken. Da hadde de tid. Dette var hennes første møte med politiet og det opprørte henne og gjorde henne utrolig sint. Hun følte seg utsatt for en ekstrem forskjellsbehandling. Etter dette var hun rasende på politiet og syntes at de gjorde en slett jobb. “

Datalagringsdirektivet er et skritt på en vei der vi tror at mer kontroll gir mindre kriminalitet.Det er en illusjon. Og faren for “slippery slope” er tilstede. En liten visitt til Sverige viser dette.

I desember ble FRA-loven som gir militære etteretningsmyndigheter mulighet til å spane på trafikk som går i kabel. I realiteten telefon- og internett-trafikk. Og som også omfatter mange nordmenn siden ISPene har servere i Sverige. For noen dager siden kom nyheten om at også politiet skal få tilgang til denne trafikken. Etter bare 3 måneder.  Og i den sammenheng kom jeg på en uttalelse Rune Fløisbonn i Kripos kom med på et debattmøte om personvern i regi av Polyteknisk forening 3. februar 2009.

FRA-loven gir militære myndigheter i Sverige mulighet til å overvåke IP-trafikk som går ut og inn av Sverige, sa Fløisbonn, inklusive en del norsk IP-trafikk som går gjennom Sverige. Samtidig tror jeg at vi skal være nokså klar over at det ikke er mulig å se på alt når man overvåker slik trafikk. Jeg tror heller ikke at det har noen særlig praktisk betydning i forhold til politiet. Det er ikke noe samarbeid mellom militære og politiet.

Det blir det nå. Selv om dette gjelder FRA-loven og ikke DLD, så viser det med all tydelighet at forutsetningene endres svært fort. Vi er ved et point of no return når det gjelder DLD. Vedtas direktivet, har vi ingen kontroll med hvordan EU vil utvikle det. Da må vi ta i mot det som kommer.  Derfor bør vi stoppe det nå.