”Symptomet DLD: En sykdomsdiagnose”

Sluttappell til arrangementet ”Stopp DLD”, 03.11.2009,

Av Joakim Hammerlin, forfatter av Terrorindustrien (og publisert med Hammerlins tillatelse)

1. Jeg vil starte med å takke initiativtakerne for å ha brukt tid og krefter på å stifte en særdeles viktig organisasjon. Det er ingen tvil om at Datalagringsdirektivet er et av de alvorligste angrepene på personvernet i norsk etterkrigstid. Derfor er det svært gledelig å være i den fantastiske institusjonen Fritt Ords lokaler og se et massivt fremmøte. Og det er gledelig å se at alle partier, med unntak av Arbeiderpartiet, ser ut til å anerkjenne viktigheten av dette initiativet ved å sende av gårde tungvektsklassen til å holde politiske appeller her i kveld.

2. I denne sluttappellen har jeg blitt bedt om å plassere datalagringsdirektivet i en større sammenheng. Slik jeg ser det er direktivet ett av mange symptomer på en farlig samfunnsutvikling, som består i at politiske myndigheter erobrer stadig mer av vår privatsfære gjennom nye overvåknings- og kontrolltiltak. Når denne utviklingen begynte, kan diskuteres. Men jeg tror de fleste vil være enig i at den skjøt fart etter den 11.september 2001, med kampen mot terror. Det ble skapt et bilde av at vi var i en unntakstilstand, at vi sto overfor en trussel som var radikalt annerledes enn tidligere trusler, fordi den kunne ramme hvem som helst, når som helst og hvor som helst.

3. Vårt botemiddel mot denne allestedsnærværende fienden har vært å bygge et sinnrikt nett av kontroll og overvåkning. Problemet er bare at dette sinnrike nettet ikke bare rammer terroristene. Det rammer også alle oss andre, enten det dreier seg om å stå i sikkerhetskontrollen på Gardermoen eller å få e-posten sin gjennomgått av de hemmelige tjenestene i Sverige. Dette er terrorbekjempelsens pris. Og spørsmålet vi må stille er hvorvidt prisen vi betaler for å bekjempe terrorisme står i et rimelig forhold til den trusselen terrorisme representerer. Svaret avhenger av tre underspørsmål:
-    Hvor stor er trusselen fra terrorisme?
-    Hvilke sikkerhetsgevinster gir antiterrortiltakene,
-    og hvor store demokratiske kostnader har de?

4. La meg starte med trusselbildet: Statistisk sett er det lite som tyder på at terrorisme utgjør noen stor trussel. Fra 1968, som vanligvis regnes som den moderne terrorismens fødeår, til 2008 dreier det seg om 1.400 drepte per år på verdensbasis. Vestens andel ligger på rundt 125 per år. Til sammenlikning dør det 40.000 på veiene i USA og 50.000 i bilulykker i Europa hvert eneste år. I USA, hvor det finnes svært detaljert statistikk om dødsårsaker, er det for eksempel flere som årlig omkommer av lynnedslag, tornadoer, peanøttallergi og kollisjon med hjort. Det er fire ganger så mange som omkommer i drukningsulykker i badekar, og nesten ni ganger så mange som omkommer som følge av at polstrede møbler har tatt fyr. Sett i forhold til andre ”farer” vi omgir oss med, er det altså lite som tyder på at terrorisme har utgjort noen stor trussel de siste 40 årene.

5. Men dreier terrortrusselbildet bare seg om statistikk? Selvsagt ikke, men statistikken er likevel en viktig brikke for å si noe om hvilket trusselnivå vi står overfor, som vi er nødt til å måle rimeligheten ved de ulike antiterrortiltakene opp imot.

6. Så var det antiterrortiltakene. Først litt om effekten av dem. For er det ikke slik at antallet terrorofre ville ha vært betraktelig høyere hvis vi det ikke hadde vært for de omfattende antiterrortiltakene som har vært innført etter 11.september? Dette er selvsagt et vanskelig spørsmål å besvare innenfor rammene av ett minutt, men la oss ta utgangspunkt i USA – landet som har ledet an i kampen mot terror og som har vært premissleverandøren for mange av de tiltakene som har vært iverksatt i hele den vestlige verden i etterkant av 11.september: I 2002 estimerte FBI at det var 5000 assosierte al-Qaida-medlemmer i USA. I mars 2005 ble det lekket et hemmelig FBI notat fra februar samme år som slo fast at FBI ikke hadde klart å spore opp en eneste sovende al-Qaida terrorcelle i USA. På tross av det massive etterretningsapparatet amerikanske myndigheter hadde satt i gang for å rulle opp terrorceller, hadde man knapt klart å avdekke noen form for terroristaktivitet.  I alt hadde 39 mennesker blitt dømt for forbrytelser relatert til terrorisme eller nasjonal sikkerhet. Men med en gjennomsnittlig straffeutmåling på 11 måneder, sier det seg selv at alvorligheten i disse sakene neppe var enorme.

6. La oss så vende oss mot den siste, og viktigste, delen av regnestykket: De demokratiske omkostningene av antiterrortiltakene. Slik jeg ser det, kan man skille mellom tre farlige utviklingsspor: Økt kontroll, økt registrering og økt overvåkning.

7. Det første utviklingssporet er at stadig mer av vårt sosiale rom kontrolleres. Flyplassene utgjør en slags spydspiss i denne utviklingen, med sin sikkerhetskontroll av passasjerer.
Da Jo Kobro, informasjonssjefen på Gardermoen, skulle forklare de nye reglene om væskebegrensninger på fly for Aftenposten, trakk han frem følgende eksempel: ”En gang ville en fire år gammel pike ikke åpne en pakke fordi det var julegave til moren som sto ved siden av henne. På sterk oppfordring gikk hun til slutt med på at pakken kunne åpnes, og som viste seg å inneholde selvlaget multesyltetøy. Etter å ha gått med på at moren smakte på syltetøyet i kontrollen, fikk hun gaven med seg”.
Er det noen som tror at et barn på fire år har stått ved kjøkkenbenken og blandet flytende sprengstoff og multesyltetøy? Neppe. Hvor stor sannsynlighet er det for at en mor skulle ha gjort det, og prakket den høyeksplosive ladningen på sin datter? Minimal. Hvorfor velger så Hobro dette eksempelet eksempel? Han ønsker å sende et tydelig signal: Alle skal kontrolleres. Det finnes ingen unntak. Selv ikke fire år gamle jenter. Underforstått: Alle skal behandles som potensielle terrorister. Dette gjør noe med oss som samfunn. Det dreier seg om en glidning fra tillit til mistillit, der alle anses som mulige trusler inntil det motsatte er bevist.
Nå er det ikke bare væsker som kontrolleres. I Amsterdam og på Heathrow utenfor London er metalldetektorene erstattet med såkalte ”nakenkameraer”. Elektromagnetiske bølger gjør at man kan se under klærne på de reisende. Både i USA, EU og Norge er det innført biometriske pass, med lagring av fingeravtrykk og elektronisk lagrede bilder. England har igangsatt en prøveordning med automatisk ansiktsgjenkjenning av flypassasjerer. Målet er at dette systemet skal være standard ved de fleste flyplasser i Storbritannia fra 2010. På flyplassen i Amsterdam har man også installert irisskannere, altså identifisering ved å skanne øynene. Andre systemer som ligger i støpeskjeen, er gjenkjenning via håndavtrykk, ansiktsuttrykk, øreform, DNA-analyse og kroppslukt.

8. Vi er allerede på vei over til det andre farlige utviklingssporet: Økt registrering. Nylig besluttet norske myndigheter at alle som dømmes til mer enn 60 dagers fengsel, skal tvinges til å avgi DNA til politiet. Dette innebærer en firedobling av antallet registrerte. Faren ved å opprette DNA-registre er at de vokser. Storbritannia har for eksempel en database på fire millioner mennesker – syv prosent av den britiske befolkningen. Visse etniske grupper er overrepresentert. I 2006 hadde for eksempel 40 prosent av alle sorte menn fått sitt DNA registrert, mot 13 prosent av dem med asiatisk bakgrunn og ni prosent av hvite menn. Dette har vakt kritikk, og et av forslagene for å unngå diskriminering har vært å lagre alle briters DNA i databasen, i tillegg til DNA-et til alle som besøker landet.
I Storbritannia er også vedtatt å innføre et nasjonalt identitetsregister som skal inneholde opptil 49 opplysninger om alle som befinner seg i landet. Det dreier seg blant annet bostedsadresser, underskrift, fingeravtrykk og annen biometrisk informasjon. Det skal også utvikles biometriske ID-kort som knyttes opp mot det nasjonale registeret. Kortet skal blant annet brukes for identifisering på helsekontorer, arbeidskontorer, biblioteket og andre offentlige institusjoner. Det dreier seg om et massivt registreringssystem og lagring av store mengder biometrisk og biografisk informasjon om egne borgere.
Et annet eksempel stammer fra Frankrike: I 2008 forsøkte Nicolas Sarkozy å trumfe igjennom en ny database, Edvige. Målet var å lagre informasjon om enhver fransk borger over 13 år som kunne anses som en trussel mot lov og orden. I tillegg skulle det lagres informasjon om personer som deltok aktivt innenfor politikk, medieverdenen, i sosiale eller religiøse institusjoner, eller som bekledde viktige roller i næringslivet. Blant dataene som skulle lagres var meningsytringer, hvilke sosiale nettverk man var tilknyttet, ens sivilstand, ens helsetilstand og hvilke seksuelle preferanser man måtte ha.

9. Så til det siste utviklingssporet: Økt overvåkning. Her finnes det en rekke eksempler. Datalagringsdirektivet er et av dem. Et annet eksempel er Sveriges nye overvåkningslov, den såkalte ”FRA-loven”. Loven innebærer at all kabelbåren elektronisk informasjon som passerer svenske grenser, som internettrafikk, e-postkommunikasjon og mobiltelefoni, skal sluses gjennom definerte porter som kontrolleres av den svenske etterretningstjenesten, Försvarets Radioanstalt. Nordmenn rammes særlig hardt av FRA-loven. En kartlegging gjort av Post- og teletilsynet i desember 2008, viste at det meste av telefontrafikken og datakommunikasjon som går mellom Norge og utlandet passerer svenske grenser. Med andre ord kan svensk etterretningstjeneste overvåke din mobil- og internettkommunikasjon med utlandet.

10. Samlet tegner disse tre sporene en farlig retning. Man er i gang med å etablere massive overvåkningssystemer som rammer hver og en av oss, som EUs datalagringsdirektiv og den svenske FRA-loven. Og parallelt med at man registrerer borgernes tele- og internettbruk, informasjon som kan brukes til å kartlegge både hvem vi er i kontakt med og hvor vi har befunnet oss på ulike tidspunkter, er man i gang med å etablere registre over fysiske identitetsmarkører. Hva vi står overfor, er et overvåkningssystem som innlemmer en stadig større del av vår virkelighet: Fellesnevneren er kontroll. Kontroll over hvem vi er, hvor vi er, og hvem vi er i kontakt med.

11. Så tilbake til spørsmålet jeg stilte tidligere: Står disse mottiltakene i et balansert forhold til den trusselen vi står overfor? Mitt svar er et rungende nei. Det dreier seg om en massiv overreaksjon som truer grunnpilarene i det vestlige liberale demokratiet.

12. Årsaken til at jeg har trukket inn de internasjonale eksemplene, er at dette kan gi oss en pekepinn på hva som kan vente oss rundt neste hjørne. Ser man på antiterrortiltakene som har kommet i løpet av de siste åtte årene, føyer de seg inn i et klart mønster: De starter gjerne i USA, adopteres av EU, som igjen legger føringer for Norge. Slik er det også med Datalagringsdirektivet, som har klare likhetstrekk med deler av amerikanernes Patriot Act. Grunnen til at vi diskuterer om vi skal implementere datalagringsdirektivet er at EU har besluttet at det er EØS-relevant. Å si nei til direktivet innebærer at vi må bruke vetoretten, og det er frykten for hva dette vil kunne innebære som gjør at Arbeiderpartiet har falt ned på et ja og at Høyre fremdeles sitter i tankeboksen.
Kommandolinjen Washington-Brussel-Oslo berettiges gjennom en ambisjon om å skape en felles front mot terror. Å være delaktig i denne fronten, fordrer en felles opprustning, en harmonisering av virkemidler og mottiltak. Men å pleie båndene til nære allierte gjennom å implementere nye antiterrortiltak har også en pris. Og det er vi, borgerne, som betaler denne prisen, i form av tapte rettigheter og friheter.

13. Like fullt aksepterer vi det. Personvernspørsmål står ikke høyt på den politiske agendaen, noe valgkampen med all tydelighet viste. Videre har det satt seg en holdning om at overvåkning og kontroll ikke er noe å frykte så fremt man ikke har noe å skjule. For det er jo ikke oss myndighetene ønsker å ramme. De vil ta terroristene, organiserte kriminelle, pedofile nettverk, men ikke oss. Dette er en svært farlig holdning. For det første fordi historien har vist at overvåknings- og sikkerhetstiltak kommer for å bli. Selv om de pakkes inn i beroligende vendinger om at de er midlertidige, et resultat av en unntakstilstand, finnes det svært få eksempler på at de blir gjendrevet.

14. Vi vet ikke hvilke regimer vi vil leve under i løpet av de nærmeste 10-50-100 årene, men historien har vist at demokratiet er en skjør samfunnstilstand. Tanken om at en Hitler skulle komme til makten og råde over slike virkemidler bør være en varsellampe. Dette har nordmenn smertelig erfart. Under nazistenes okkupasjon i 1940–1945 ble svært mange norske jøder deportert til Tyskland, sammenliknet med hva tilfellet var i Danmark. Anslagene ligger på rundt 50 prosent. En vesentlig årsak var at Statistisk sentralbyrå, før krigen, hadde opprettet et jøderegister, som selvsagt var til stor hjelp for nazistene i interneringsprosessen. Et annet eksempel fra krigen er Televerkets radioregistre, som gjorde det lettere for okkupasjonsmakten å inndra radioapparater.
Dette forteller oss noe vesentlig. Registre og overvåkningssystemer kan bli farlige virkemidler i gale hender, og det illustrerer med all tydelighet hvorfor det er viktig å gjendrive dette direktivet.

15. Kjære venner, vi er satt til å forvalte et stolt politisk prosjekt: Det liberale demokrati. La oss ikke bli husket som den generasjonen som vekslet dette inn i en sikkerhetsstat, der mistillit regjerer fremfor tillit og kontroll erstatter frihet. Å gjendrive datalagringsdirektivet er selvsagt viktig i seg selv, ettersom det har store konsekvenser for nordmenns personvern. Men det vil også ha en sterk symbolsk verdi, som en viktig seier for å motarbeide sikkerhetsstatens fremvekst, og å gjenreise grunnpilarene i det vestlige liberale demokratiet.