Datalagringsdirektivet

Datalagringsdirektivet (DLD) ble vedtatt av EU 15.mars 2006. Direktivet pålegger medlemslandene å lagre trafikk- og lokaliseringsdata fra innbyggernes bruk av telefon, mobiltelefon, bredbåndstelefon, e-post og internett. Det vil si informasjon om hvem som kommuniserer med hvem, hvor det kommuniseres fra, når det kommuniseres og hvordan det kommuniseres.

Formålet med direktivet er å gi politi- og påtalemyndighet et nytt verktøy for å bekjempe det medlemslandene selv definerer som “alvorlig kriminalitet”. Hvert land kan selv avgjøre hvem som skal ha tilgang til de innsamlede dataene og hvor lenge dataene skal lagres (fra 6 til 24 måneder).

Det kan være vanskelig å sette seg inn i hva dette betyr for deg og meg. Dersom DLDs betemmelser hadde funnet sted med fortidens teknologi ville den vært mye enklere å forstå. Man kan forestille seg at det sto en kontrollør ved telefonen din og noterte hvem du ringte til, når du ringte og hvor lenge samtalen varte. Eller at det sto en kontrollør ved postkassen og noterte hvem du sendte brev til og hvor du befant deg da brevet ble postet. I prinsippet er det akkurat det samme som vil foregå med datalagringsdirektivet. Forskjellen er at det vil skje med moderne teknologi.

Datalagringsdirektivet anses som EØS-relevant og må derfor behandles av det norske Storting. Så langt har Fremskrittspartiet, SV, Senterpartiet, KrF og Venstre sagt nei til å gjøre direktivet til norsk rett. For å få flertall på Stortinget trengs ni stemmer til. Disse må komme fra Ap og/eller Høyre. Endelig avgjørelse er ventet høsten 2010.

Les mer:

• Hele direktivet (dansk versjon eller engelsk versjon)
• Hvorfor er DLD problematisk?
• Vanlige misforståelser
• Hva er dagens praksis?
• Hva skal egentlig lagres?
• Uttalelser mot DLD
• Høringsrunden om DLD i Norge
• Rapporter om DLD