Stopp Datalagringsdirektiet (Stopp DLD) var en av mange høringsinstanser som i høringsrunden pekte på at mye ved datalagringsdirektivet er alt for dårlig utredet. Nå har organisasjonen sendt brev til regjeringen med åtte konkrete spørsmål om datalagringsdirektivet.
Brevet følger i sin helhet under.
————————–
Til regjeringen v/ samferdselsministeren
Postboks 8010 Dep
0030 OSLO
7. oktober 2010
Spørsmål til regjeringen fra Stopp Datalagringsdirektivet
I høringsrunden om datalagringsdirektivet kom det klart frem, fra mange instanser, at det er flere sider ved direktivet som er mangelfullt belyst.
Stopp Datalagringsdirektivet (Stopp DLD) mener en politisk avgjørelse i en så viktig og prinsipiell sak som datalagringsdirektivet, må basere seg på kunnskap og ikke antagelser.Det er for eksempel ikke godt nok at man ikke har utredet de personvernmessige konsekvensene av direktivet sett i lys av dagens teknologiske vaner i befolkningen, eller forsøkt å dokumentere politiets faktiske behov for datalagringsdirektivet.
Etter våre folkerettslige forpliktelser er nettopp dokumentasjon av faktisk behov for inngrep i personvernet påkrevet. En samlet personvernkommisjon uttalte i juni 2008 at slik dokumentasjon var en forutsetning for å i det hele tatt å kunne starte en diskusjon om en eventuell implementering av direktivet i norsk rett.
Bortsett fra Kripos’ egenproduserte statistikk referert til i deres høringsnotat, er det ikke presentert noe tilgjengelig tallmateriale som dokumenterer politiets behov. Metodekontrollutvalget hadde heller ikke relevante norske tall å referere til i sitt arbeide og måtte basere seg på undersøkelser gjort i Sverige og Tyskland. På bakgrunn av disse gjorde de en antagelse av nytteverdien for norske forhold.
Dette er ikke et betryggende grunnlag for å vurdere om Datalagringsdirektivets er et effektivt verktøy målt opp mot de konsekvenser direktivet har for personvernet. Vi håper derfor at regjeringen vil svare oss på følgende spørsmål:
1) Kan regjeringen fremskaffe følgende informasjon om de anmodningene som Post- og teletilsynet har mottatt fra politiet de siste årene om fritak fra tilbyders lovpålagte taushetsplikt:
- Hvor mange anmodinger er det snakk om?
- Hvordan fordeler disse anmodingene seg i forhold til type trafikkdata?
- Hvilke lovhjemler blir benyttet?
- Hvor gamle er trafikkdataene som blir etterspurt?
2) Hvor stor er politiets etterspørsel etter trafikkdata de senere årene dersom man bare tar med saker hvor ”noen med skjellig grunn mistenkes”, slik regjeringen legger opp til i sitt høringsnotat? Vi er interessert i saker der den skjellige grunn til mistanke knytter seg til forhold med strafferamme fengsel i tre år eller mer, og tilsvarende for strafferamme fengsel i seks år eller mer.
3) Hvilken effekt har disse trafikkdataene hatt for oppklaring av sakene?
4) Vil regjeringen fjerne PSTs mulighet til å hente ut trafikkdata uten mistanke, i forebyggende øyemed, etter straffeprosessloven § 216 b bokstav d, jf politiloven § 17 d?
5) Vil regjeringen forby utlevering av trafikkdata i sivile saker?
6) Finnes det dokumentasjon på påstanden om at dagens lagring av trafikkdata (for praktiske og faktureringsmessige formål) vil forsvinne på grunn av stadig flere fastprisavtaler mellom forbruker og leverandør? Dette er et argument som blir fremført i høringsrunden av bl.a. Kripos, Økokrim og Det Nasjonale Statsadvokatembeter.
7) Hvor omfattende er bruken av smarttelefoner i Norge i dag, og hva vil de personvernmessige konsekvensene være for smarttelefonbrukere dersom datalagringsdirektivet implementeres ?
8 ) Kan regjeringen garantere at lagrede trafikk- og sporingsdata fra alle nordmenns elektroniske kommunikasjoner aldri vil kunne i hendene på uvedkommende og heller aldri misbrukes?
Vi anser svar på disse spørsmålene som helt nødvendig for regjeringens videre arbeid med direktivet, og imøteser svar på våre spørsmål.
For Stopp Datalagringsdirektivet
Lars-Henrik Paarup Michelsen
Knut Johannessen