Justisminister Knut Storberget skriver i VG 3.november en at han er bekymret for bevissikring av dataspor. Han vil derfor innføre EUs datalagringsdirektiv, som vil pålegge lagring av nordmenns elektroniske trafikkdata i minst seks måneder.
Det er positivt at Storberget nå bryr seg om politiet, men det blir prinsipielt galt å implementere et regelsett som skal omfatte alle. Vi ønsker ikke et samfunn der man stempler hele befolkningen som potensielle kriminelle. En kan hevde at «den som ikke har noe å skjule, har ingenting å frykte». Men de fleste har hemmeligheter og privat informasjon man ikke vil dele med andre. Det er ikke bra å få en tilstand der bl.a. opplysninger om telefonsamtaler til psykologer eller journalisters kontakt med anonyme kilder lagres i stor skala.
Justisministeren trekker frem NOKAS-saken som et eksempel der dataspor bidro til oppklaring. Her virker det som om Storberget tror at vi som er mot datalagringsdirektivet, er mot at man skal bruke slike spor. Det er vi ikke. Ministeren overser at man fanget Toska og hans venner med lovverket man allerede har i dag. Politiets mulighet til kommunikasjonskontroll og utlevering av dataspor må naturligvis beholdes. Både politiloven og straffeprosessloven gir gode muligheter for dette.
Vi vil imidlertid advare mot Storbergets tro på at overvåking av hele befolkningen vil løse alle problemer. Elektroniske spor og trafikkdata må som alle andre bevis tolkes. Domstolene har fri anledning til å vurdere bevisenes verdi. Skulle man fulgt trafikkdata slavisk, ville kanskje morderne fra Baneheia gått fri, siden SMS-er fra en av de skyldige kunne spores tilbake til et område i nærheten av hjemmet hans på drapstidspunktene.
Justisministeren frykter at dagens politimetoder kan være foreldete i kampen mot moderne kriminalitet. Han glemmer at den samme teknologiske utviklingen har medført at datalagringsdirektivet henger etter. Det vil bl.a. ikke fange opp spor fra bredbåndstelefoni, anonyme mobilabonnementer kjøpt i utlandet, eller direktemeldinger på sosiale nettsteder, som f.eks. Facebook. Kriminelle er utrolig tilpasningsdyktige, og vil lett komme seg unna. Det er vanlige, lovlydige borgere som vil bli registrert med direktivet.
Opplysningene skal lagres hos leverandørene av elektroniske tjenester. Men dette er neppe noen sikkerhet mot misbruk. I 2007 lekket Tele2 kredittopplysninger om et sekssifret antall personer til uvedkommende. På toppen av det hele kommer kostnadene knyttet til forvaltning for selskapene. Telenor har beregnet utgiftene til opptil 250 millioner i året. Dette er penger som kan brukes andre steder. For eksempel på et allerede sultefôret politi.
En tankevekker i disse dager, er at vi muligens avdekker utenlandske myndigheters overvåkning av nordmenn i Norge. Med eller uten regjeringens velsignelse. Kan vi sikre dataspor fra ytterligere muligheter for overvåkning av nordmenn? Vi tviler.
Per Sanberg, 1.nestleder i FrP
Ove A. Vanebo, formann i FpU
